Menighetsråd

Menighetsråd som folkevalgt forvaltningsorgan ble opprettet i 1920 ved utskillelse fra by- og herredsstyrene (kommunestyre). Menighetsrådenes oppgave var styringen av "det indre menighetsliv", og det som var av teologisk karakter. Kommunene beholdt ansvaret for personal, økonomistyring, byggdrift og gravplassforvaltning fram til dette ble utskilt i 1997 ved opprettelsen av kirkelig fellesråd.

Menighetsråd i Den norske kirke er valgt av soknets stemmeberettigede medlemmer.  I tillegg til de valgte medlemmer (4, 6, 8 eller 10 medlemmer) er det en geistlig representant, som oftest soknepresten.

I hvert sokn skal det være et menighetsråd. Ved valg hvert 4. år velges omkring 9.100 medlemmer til landets 1204 menighetsråd. Menighetsrådet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av soknet. I § 9 i Kirkeloven er menighetsrådets "formålsparagraf": «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv, særlig at Guds ord blir rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk innarbeides og utvikles i soknet».

Menighetsrådet velger en eller flere representanter til Kirkelig fellesråd. I kommuner med bare et sokn består fellesrådet av hele menighetsrådet pluss en representant oppnevnt av kommunen.  Leder og nestleder i menightesrådet velges blant rådets medlemmer for et år av gangen.